8. mars, den internasjonale kvinnedagen, den dagen i året som innebærer så mye arbeid, kultur, moro, politikk, håp og styrke. I alle fall i Norge...

I El Salvador, som i resten av verden, blei arbeidernes internasjonale kampdag markert med pomp og prakt. Sanger, musikk og slagord. Vaiende røde flagg. Bannere med politiske slagord, veggmalerier og taler. Tusenvis av mennesker marsjerte gjennom San Salvadors gater. Folk fra ulike fagforeninger, kvinneorganisasjoner, politiske partier og solidaritetsorganisasjoner. Bønder, arbeidsledige, oppsagte fagforeningsaktivister, miljøvernere og ungdom. Kampen for et bedre liv og en bedre arbeidssituasjon er mangfoldig. Her er noen av sakene og parolene fra årets 1. mai tog:

"Tror du du klarer å reise deg opp?" Jeg suger til meg omsorgen fra ansiktene rundt meg. Den unnskyldende latteren nekter å komme og i steden for galgenhumor renner tårene. Jeg rister innvendig og den svarte redselen får meg ikke akkurat roligere. Noen må ha ringt vertsmoren min, for plutselig står hun bare der. Hjemme setter de en overveldende rissuppe foran meg, og motstridende mageråd surrer rundt bordet. Dampen og menneskevarmen slår imot meg, og jeg orker ikke annet enn å ta imot.

Det er natta til den 22 mars –den dagen jeg fyller 21. Jeg ligger i senga til "storesøstra mi" og vrir meg i halvsøvne. Føler at noe ikke er helt som det skal. Klarer ikke helt å sette ord på hva det er, men magefølelsen er ekkel. Kryper lenger og lenger ut av min søvntilstand og prøver å kjenne etter hva som er galt.

Det er fredag og Kaja, Maria og jeg sitter på hver vår stein på busstoppet i El Bario og venter på halv-ti bussen til Suchitoto. Vi er gjennomsvette og skitne med møkk under neglene og gjørme oppover beina. Vi gleder oss til å dusje hos koordinator Roy i Suchitoto før vi drar videre for å møte venner og kjærester i San Salvador. Klokka passerer ti og intet tegn til bussen. Som regel går bussen hver halvtime, men tidspunktet varierer fra dag til dag. Klokka blir kvart over ti og vi begynner å bli ganske stressa da vi hører en motordur i det fjerne. Det er ingen buss men derimot en pick-up med en liten, gammel sjåfør som velvillig lar oss sitte på lasteplanet helt til Suchitoto. På en steinete og humpete vei hvor støvet tilsier at det ikke har falt regn på et halvt år er det ikke akkurat behagelig verken å sitte eller å puste, men vi bruker et kvarter mindre enn bussen ville ha gjort og vi slipper å bli svette i rompa.

Ettermiddagssolen har senket seg over San Salvador. En firfisle varmer seg på husmuren foran meg mens jeg ligger i famililens hengekøye og forsøker å fordøye den siste ukes inntrykk. I går besøkte vi en liten landsby, Tabalon, i regionen La Paz, ca. 30 km utenfor hovedstaden. Vi dro dit for å se på og høre om hvordan folk lever der. Situasjonen er blitt merkbart forverret etter at orkanen Mitch`s kraftfulle vinder herjet der på slutten av høsten ifjor.

El Bario var opprinnelig en del av en hacienda, der befolkningen jobbet under dårlige forhold. Lave lønninger og få rettigheter. Dette var hverdagen til de som nå er selvholdte bønder i hele omegnen. (Hovedsaklig basert på Annes notater fra samtaler med Theodolinda, som er av de som har bodd lengst i landsbyen).

"I to timer prøvde han å sjekke meg opp. Og så, plutselig gikk lyset!" stønner Guro oppgitt. Vi sitter som vanlig på muren utenfor tiendaen (café-kiosk-butikken) og sukker og ler avvekslende over hverandres historier. "Og da jeg endelig fikk han ut av huset spurte familien min meg om jeg skulle gifte meg med ham!" Hikstende av latter prøver vi andre å presse fram noen medfølende ord, men lett er det ikke. At det nok hverken er første eller siste gang at høye, lyse Guro havner i en slik situasjon gjør det ikke akkurat enklere.